For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? ... Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.
Pensjonistdrømmen til min svigerfar er en frukthage rundt huset i Sogn. Han har dyrket hagen i en god del år allerede, selv om det ennå er lenge til han går av med pensjon. I alderdommen skal han gå rundt og plukke frukt med glede, og vite at han har avlet den fram selv: Å ha stelt trærne fra de var små nypodede stiklinger, til ved slutten av livet å bære frukten i hus.
Teksten denne søndagen handler om en vekst som går gjennom mange trinn før frukten kan høstes. Når jeg leser teksten må jeg som med frukthagen undre meg over kraften som driver veksten framover. Man ser vekstens ulike stadier; skudd, nye greiner, blomster, pollinering, avblomstring, kart og til sist frukten som blir høstet inn.
I naturen blir jeg stadig overrasket av livskraften som kan ligge i et tre. Nå om vinteren har det tilsynelatende livløse greiner. Om noen måneder vil bladene sprenge seg ut av knoppene, og nye, friske skudd vil strekke seg mot himmelen. På noen år kan det gå fra å være et frø som kom med vinden, til å bli et digert tre. Hvor kommer livskraften fra, som får tilsynelatende døde kvister til å vokse?
Budskapet kommer ved Kristi ord, skriver Paulus. Og budskapet fører etter hvert til tro. Det skjer hos mennesker som før ikke trodde, og i den forstand var livløse. Mange forkynnere har opplevd at mennesker i ettertid har fortalt at de fikk livet sitt forandret etter å ha hørt en tale. Og ofte har det vært slik at det som har skapt forandring hos et menneske, var at et ord fra evangeliet kom nær på en ny måte. Bibelens ord har en forunderlig kraft.
I frukthagen er det vekst. Hvert år planter og poder svigerfar nye trær. De blir gjødslet, stelt og klippet. År for år går de gjennom en utvikling fra skudd til busker, til større trær, trær som blomstrer og til slutt bærer frukt. Nesten hvert år er det en ny sort eple, plomme eller pære han har klart å dyrke fram. Rett som det er blir min kone og jeg velsignet med en kasse frukt om høsten.
Det er fascinerende å se hvordan Paulus skildrer Ordets løp for å skape vekst: Ordet fører til at noen blir sendt ut for å forkynne. Forkynnelsen fører til at noen hører. Det som blir hørt fører til at noen tror. Troen fører til at noen påkaller Gud. Og de som påkaller Herrens navn skal bli frelst. Omtrent slik er prosessen hvis du leser vers 13-15a baklengs.
Det er en omstendelig vekstprosess i mange ledd. Men ikke alt dette er tilstede når vi er samlet til møteuke eller gudstjeneste. Menneskene er som frukttrærne i hagen. Ikke alle er kommet like langt i vekstprosessen. Men når Kristi ord lyder, så er det bevegelse og vekst, om enn like usynlig som i hagen en sommerdag.
En frukthage har vi for at vi en dag skal bære frukten i hus og sette den på bordet. Forsamling har vi for at menneskene en dag skal kunne samles i himmelen. I frukthagen kan alt svikte i siste ledd. Treet som blomstret om våren fikk likevel ikke frukt. I teksten for denne søndagen understreker Paulus at i Guds rike skal det ikke svikte i siste ledd. ”Hver den som kaller på Herrens navn skal bli frelst”. Har ordet drevet veksten så langt at mennesket vender seg til Gud og ber om forlatelse for syndene, så er frelsen sikker. Veksten har nådd sitt største mål.
Aktuelt
