«Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle oppstå på den tredje dagen. Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!» (Matt 16, 21-22)
Vi er ved Cæsarea Filippi. Her åpenbares korset og her lyder den kristne trosbekjennelsen, midt i et område hvor man dyrket avguden Pan. Slik gjør Gud Cæsarea Filippi til et veikryss. Her må det velges retning – og reisefølge. Det er veikryssets vesen. «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» spør Jesus i Matt 16,13. Hos folk flest møter vi et mangfold av tanker om hvem og hvordan Jesus er, hva Han vil og kan. Disse er viktig å lytte til. Men det er nødvendig for enhver disippel å eie svaret på spørsmålet Jesus stiller til sine egne: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» (Matt 13,15).
«Du er Messias, den levende Guds Sønn.» (Matt 16,16), slik lyder Peters bekjennelse. Den er annerledes enn den folk flest forkynner. Folk flest ser Jesus som en forløper; en som skal rydde vei for at de kan følge sine planer. Peter og disiplene ser Jesus som Messias; som møter synderen med nåde og synden med sannhet, skylden med rettferdighet og skammen med fred (Sal 85,11).
På bekjennelsen – uløselig knyttet til Guds åpenbaringsord – får Peter forvalte det vi kaller «binde- og løsemakten» (Matt 16,19). For Jesu etterfølgere handler det om å holde fast eller forlate synder, i Jesu navn (Matt 18,15-20, Joh 20,23). Jesu etterfølgere skal åpne Guds rike for folk flest – de verste og de beste – ved forkynnelsen av evangeliet og gjennom binde- og løsemakten. Den som tar imot evangeliet får del i Guds rike. For dem som står imot evangeliet, er Guds rike stengt.
Jesus døde for nøklene til Guds rike. Lidelsen kom ikke overraskende på Ham. Han visste at Han skulle dø. Han visste når Han skulle dø. Han visste hvordan Han skulle dø. Prisen for nøklene til Livet var satt og gjort kjent: Blodet av den ene rene for verdens synd. Verken jødene eller disiplene hadde syn for en lidende Messias. Peter begynner å irettesette Jesus og vil korrigere Hans veivalg. Det er kanskje lettere for oss å akseptere at Jesus er Guds Sønn enn at Jesus døde for oss mens vi ennå var syndere? Vel, Jesus tar ikke feil vei i veikrysset. Han vil bare at vi skal være der han er (Joh 17,24). Derfor reagerer Jesus krast på Peters veiledning. Trolig møter Han djevelens fristelse til å gå utenom Faderes vilje og vei til frelse. Peters mandat lå i Guds åpenbaring og troskapen mot denne. Når han bytter den bort i menneskelige tanker, er mandatet brutt. Da taler Guds motstander og ikke Guds medarbeider (Matt 12,30).
Vi er i veikrysset – ikke ved Cæsarea Filippi, men i den norske kirkehistorien. Vi må gjøre et valg av retning og reisefølge. Jeg vil gå under korset med Guds Sønn, den veien Guds ord leder. Jeg vil bruke mitt liv for Guds rikes sak – med base i bedehuset – for at flere skal bli frelst. Så skilles jeg nok med hyggelige mennesker som vil bruke Jesus til synd og gå en annen vei enn hva Guds ord byder oss å gå. Det er trist og dypt alvorlig. Men slik er veikryssets vesen. Her velges retning – og reisefølge.
Hør! Kom! La oss sammen bygge på Peters bekjennelse og bygge friske og faste forsamlinger på bedehusene – som er frimodige og forventningsfulle på Jesu vegne. Husk løftet: «Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» (Matt 16,18).
Aktuelt
