Av William Aanensen forkynner i Sørlandets Indremisjonskrets
«Herren sa til Moses: Gå fram foran folket og ta med deg noen av Israels eldste. Din stav, som du slo i elven med, ta den i hånden og gå! Se, jeg vil stå der foran deg på klippen ved Horeb. Du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke. Og Moses gjorde så mens Israels eldste så på.» (2. Mos 17,5-6)
Bibelen fortier ikke Guds folks svakheter, feil eller fall. Det gjør den heller ikke her. I dagens tekst er folket begynt på veien mot Kanaan, landet Gud hadde lovet deres fedre. Vi leser her om et folk som både på godt og vondt var som alle andre folk. Deres eneste fortrinn var at Guds ord ble betrodd dem. Gjennom Ordet fikk de del i barnekåret, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene.
Under Moses ledelse vandret folket med Gud. Den som vandrer med Gud får erfare Guds under. Folket var i krisestemning. De var tomme for vann. Tørste og forbitret anklaget de Moses for denne situasjonen. Selv ikke under slavekåret hadde de opplevd noe liknende. Forbitrelsen var så stor at det var like før de steinet Moses.
Folket kjente enda ikke Gud. Visst hadde de sett Guds makt i Egypt og ved Rødehavet, men det var glemt. Først etter 40 års ørkenvandring var deres tro på Gud blitt styrket. Da minnet Moses dem, ved et tilbakeblikk, om Guds trofasthet og omsorg: «Ja, Herren elsker sitt folk. Alle dine hellige er i din hånd» (5. Mos 33,3). «Jeg lot dere vandre i førti år i ørkenen. Deres klær ble ikke utslitt, og skoene ble ikke utslitt på din fot» (5. Mos 29,5). Denne troserfaring manglet folket ved starten av vandringen. Moses og folket reagerte forskjellig på den krise de var i. Folket så problemene, mens Moses så mulighetene. Folket sukket og klaget, mens Moses søkte Gud. For folket ble Moses et eksempel på gudsfrykt og tillit til Gud. Så godt å ha slike åndelige ledere, som ved ord og eksempel kan si til folket: «Bli mine etterfølgere». Gud svarte Moses med et slikt under at forbitrelsen ble borte og steinene falt ut av hendene. Gud lot vann flyte fra den harde klippe.
På klippen ved Horeb stilte Herren seg foran Moses og folkets ledere. «Slå på klippen», sa Herren. Moses gjorde som det ble sagt ham, og av klippen strømmet det rikelig med vann. Denne klippen skulle folket møte igjen under ørkenvandringen. Beretningen om klippen er et forbilde på det som skulle skje på Golgata. Der slo Gud Klippen Kristus og vann og blod fløt frem. Profeten vitner slik Sak. 13,1: «På den dag skal det være en åpen kilde for Davids hus og Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet».
I dag er det vi som vandrer med Gud i et ugjestmildt land. Også vi erfarer Guds under. Klippen Kristus er med oss hver dag. Han gir oss hver dag av livets vann uforskyldt. Vi hører hans hyrderøst: «Om noen tørster han komme til meg og drikke.» «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud».
Aktuelt
