8. søndag etter pinse - Mark 8,1-10
Vilhelm Viksøy
Journalist i Sambåndet

En annen gang på den tiden var en stor folkemengde samlet, og de hadde ikke noe å spise. Da kalte Jesus disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli helt utmattet på veien; noen av dem kommer jo langveisfra.» Disiplene svarte: «Hvordan kan noen skaffe brød til å mette alle disse her i ødemarken?»  Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» «Sju,» svarte de. ... Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem i stykker og ga til disiplene for at de skulle dele ut, og de delte dem ut til folket ... Og de spiste og ble mette.

Og noen tekster er vanskelige å forholde seg til fordi vi kjenner dem så alt for godt. Dette er en slik tekst. Opp med hånden alle som har hørt om brødunderet før? To ganger? Ti? Femti? Brødunderet er garantert inne på topp 10 i de fleste søndagsskoler og barnelag.
Så kjent er teksten at vi kanskje ikke registrer at dagens tekst ikke er den vanlige. Dette er historien om da Jesus mette fire tusen, ikke fem. For det finnes to brødunder i Bibelen. Markus forteller om begge, først i kapittel 6, så dagens i kapittel 8.

Ingenting i Bibelen står der ved en tilfeldighet, så hvorfor da Herre? Hvorfor er det to brødunder som er nesten like? Kanskje for å fortelle at disiplene lærte noe første gang? Har det skjedd en vekst og modning som resultat av fellesskapet med Mesteren som kan være et vitnesbyrd for oss? Hadde det bare vært så vel.
«Disiplene kom til ham og sa», forteller Markus i kap 6. De har oppdaget nøden, de går til Jesus med nøden. Hva gjør vi Herre? De skjønte dessverre lite – den gang også. «Skal vi kanskje gå og kjøpe mat for to hundre denarer», var det sarkastiske svaret de kom med da Jesus ba læresveinene sørge for maten. Men Jesus tok ansvar for underet og lot disiplene bli en del av det.

Det har gått to kapittel. Scenen er mye den samme, men denne gang er det ikke disiplene som spør. Jesus selv tar kommandoen. Han venter tre dager før han gir dem et lite hint: «… de har ikke noe å spise». Det er lov å glemme seg bort, særlig når man har spennende dager, som det helt sikkert var når man levde tett på Jesus. Men tar de hintet? Våkner de? Ringer det en liten bjelle?
«Hvordan kan noen skaffe brød til så mange …» Hvordan er det mulig gutter? To kapittel tidligere og dere var med på å mette mer enn 5.000 av to fisker og fem brød. To kapittel, og dere var på kloss hold, ja deltok egenhendig, da Jesus demonstrerte sin storhet. Nå er alt glemt. Har dere virkelig så tungt for å lære?

Da slår det meg. Kanskje er det flere enn disiplene som har litt tungt for det? Kanskje er det flere som har lett for å glemme og neglisjere Guds storhet?

I kapittelet 7, mellom brødundrene, forteller Markus om da Jesus helbredet en døv «som hadde vondt for å tale» (Mark 7,32). «Effata – lukk deg opp» (v36) er bønnen Jesus ber over denne manne.

Herre, be den samme bønnen over mitt liv slik at jeg fortsatt kan se og ikke glemme din storhet.