Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden. Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne! Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden. Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som stod der. (...) Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!
Tenk deg hvordan denne kvinnen har det når de skiftlærde fører henne til Jesus. Hun har gjort en konkret synd, og vet det godt. Hun er klar over at hun fortjener straff. I følge Moseloven skal hun steines. Kvinnen er livredd, og kanskje skamfull over det hun har stelt i stand.
Hvordan tenker vi som kristne om andre mennesker som er «tatt på fersken» i en eller annen «pikant» synd? Hva er det første som slår oss? Er det loven? «Du skal ikke...»? Det kan være lett for, tror jeg. Særlig om man ikke har gjort akkurat den ene konkrete synden selv. Vi har kanskje alle en fariseer i oss. Hva gjør Jesus? Han sitter og skriver med fingeren på jorden. Fariseerne – lovens voktere – skal sette ham på prøve. De har med seg en kvinne som hadde gjort en stor synd, og vil ha en reaksjon fra Jesus.
Jesus retter pekefingeren ned. Mot jorden. Og skriver et eller annet i sanden. For et møte med Mesteren! For en uventet reaksjon. Pekefingeren skulle vel vært hevet? Etter den gamle loven skulle det til og med vært løftet steiner. Kristne blir av og til beskyldt for å være pekefinger-mennesker. Vår iver etter å forsvare budene og loven som i dag blir satt under press, kan i uheldige fall føre til at vi glemmer hvordan Jesus møtte syndere.
Jesu reaksjon til fariseerne i denne fortellingen er myntet på meg og deg. Han sier «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første stein på henne!» Vi vet det. Vi er alle syndere. Vi kan ikke anklage andre. Vi må gå bort. Også Jesu svar til denne kvinnen, er til deg og meg: «Heller ikke jeg fordømmer deg.» Vi er i hennes sted også. I utgangspunktet fordømt. Fulle av synd og skam. Men Jesus fordømmer oss ikke. Han møter oss med pekefingeren ned. Han skriver i sanden. For en uendelig lettelse.
I avslutningen av bibelteksten kommer selve kunststykket: «Gå bort og synd ikke mer!» Jesus gjør det klart at loven gjelder fortsatt, uten at han har dømt kvinnen. Dette er kjernen i Jesu møte med mennesker: Han møter folk der de er, uten at de føler seg fordømt, men uten å oppheve hva som er rett og galt. La oss be om nåde og hjelp til å bære et slikt karatertrekk.
Aktuelt
