3. søndag etter påske – Joh 16,16-22 Knut Fr. Sørheim Sokneprest i Masfjorden
Illustrasjon: Frode Kalleland
Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ’Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’, og: ’Jeg går til Far’? Hva mener han med ’om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ’Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engste-lig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.
Det hadde vært fint å kunne innlede tanker om denne teksten med å si at dette er et løfte om at etter all sorg vil der komme glede. Men det ville ikke være sant. Et slikt fast forhold mellom sorg og glede i livet finnes dessverre ikke. Ikke en gang bildet Jesus bruker, om kvinnen som føder, har en slik entydig sammenheng. Alt for mange fikk ikke oppleve gleden som skulle avløse smerten.
Men når slik glede ikke er selvsagt, blir det desto mer fantastisk når Jesus gir disiplene et uforbeholdent løfte om glede: Det venter dem snart stor sorg, men den skal bli vendt til glede, og ingen skal kunne ta den fra dem! Hvordan kan så Jesus si det? Det er like før Jesus blir dømt og korsfestet. Jesus vet det vil skje, og prøver på flere måter å forberede disiplene. Han vet de vil bli både forferdet og fortvilet. Men Jesus vet også noe mer, som vil være usynlig og umulig å forstå mens det skjer. Det som ser ut som tap, er nødvendige skritt på veien mot seier, nytt håp og jublende glede. Ikke bare som et kanskje, men helt sikkert!
Det er åpenbart at Jesus først sikter til gleden de får opp-leve når han står opp fra graven og møter dem igjen. En glede som også er vår glede, alle vi som får oppleve gleden ved å leve i troen på den seierrike oppstandelsen. Men oppstandelsesgleden stanser ikke der. Etter oppstandels-en fulgte nye gleder: De fylles av Den Hellige Ånds kraft, de forstår hvorfor Jesu måtte dø og stå opp, de vitner med frimodighet og opplever flokker av mennesker som kommer til tro. Gleder som også er våre gleder som i dag lever i troen på Jesus!
Men – heller ikke smerten og sorgen hører bare fortiden til. Livet i tro på Jesus er ikke fritatt for sorg og smerte. Smerten over at vi ikke er mer preget av fullkommenhet og hellighet, kan være tung. De vonde og vanskelige ting i livet er vi som kristne heller ikke skjermet for. For mange trossøsken er forfølgelsenes smerte en realitet. Også vår tids motvilje mot sider ved troen, kan være tung. Men Jesus har gitt et løfte: Sorg skal i sin tid bli til glede!
Det skal skje når de får se ham igjen, sier Jesus. Utvilsomt ment bokstavelig. Men apostelen Johannes har en egen evne til å se ting i flere lag. Å «se Jesus» kan også være å tro på ham. I troen på Jesus er det fullt mulig å kjenne gleden som setter smerte og sorg i et annet lys, ved vissheten om at Jesus er her også. Og til sist står Jesu løfte fast: Den som tror på ham, skal uansett sorger og smerter en dag se ham på nytt i en tilværelse fylt av fullkommen glede!
Aktuelt
