Sambåndet

Torsdag 29. oktober 2020
RSS

Trubaduren Landro

– Jeg trives aller best i Herrens fødestue, sier Konrad Landro.

Skrevet av Vilhelm Viksøy den 5. april 2015.

Birgit og Konrad Landro. Alle foto: Vilhelm Viksøy

– Kom inn, kom inn, sier han og spretter ungdommelig foran oss innover i leiligheten.

Jeg stusser litt og kikker på dørskiltet, for jeg trodde mannen som skulle møte oss, var godt over 90 år og nylig hadde vært døden nær av lungebetennelse. Men jeg er på rett sted, dette er leiligheten til Konrad og Birgit Landro, Plommevegen 5 i Kristiansand. Nabogaten til Eplevegen, Kirsebærvegen og andre fruktgater. Og det er i grunnen et passende sted å bo for en mann som i store deler av sitt liv har arbeidet i den åndelige innhøstingen.

– Dette var kjekt, at Sambåndet hadde tid til å komme på besøk, sier de to nesten i munnen på hverandre og viser vei innover.

Rømte kallet.
Det er lunt og varmt i leiligheten, på salongbordet bugner det med ventende kaffe og snitter – «i all enkelhet», og rundt om på vegger og skap finnes minner fra et rikholdig misjonsliv. Forkynner, sangevangelist, skribent, bokhandler – titlene er flere for mannen som fikk sin radikale omvendelse som 19-åring.

Året er 1940, og det er møteserie med Jens Rognsvåg, mangeårig ungdomssekretær og redaktør i Sambåndet, hjemme på Landro utenfor Bergen.

– Vekkelsen var begynt, og far var med. Jeg arbeidet hos ham som snekker, og han tilbød full betaling til de som ble med på møtene, forteller Konrad Landro muntert.

Men Konrad ville ikke og rømte til en jobb i Bergen. Det hjalp lite, for vekkelsen innhentet ham.
– Det ble fortalt om veldige møter der ute på Landro, og en dag ble jeg så sinna. Det var nesten som jeg var besatt, forteller han.
Timene gikk, men arbeidet gikk trått. Til slutt måtte han legge hammeren ned og bøye kne – midt i arbeidstiden.
– Jeg ble overbevist; dersom jeg dør nå, går jeg fortapt. Den sjansen ville jeg ikke ta, forteller Konrad Landro.

Djevelens musikk.
Ikke lenge etter kom spørsmålet: kunne han tenke seg å være med på et møte og synge eller vitne?

– Ikke kunne jeg vitne, ikke kunne jeg tale. Jeg kunne bare spille, og det på et instrument mange ikke likte, sier han med et smil. For mange så på trekkspillet som djevelens instrument og mente det skulle settes igjen ute i gangen.

– Du vet, det var jo trekkspillet man brukte når man spilte til dans, forteller Konrad Landro.
Heldigvis for ham hadde Jens Rognsvåg et videre syn.

– Han sa; Konrad, ikke la djevelen lure deg. Trekkspillet er ditt, og det skal du bruke.

Rognsvåg lovet å ta støyten. Konrad delte sangen som planlagt.

– Jeg spilte, gråt og sang. Det ble et forunderlig møte, sier han og ler.

Men Rognsvåg gav seg ikke med dette.

– Han skulle jo absolutt ha meg til å preke også, ler Konrad.

Litt om senn fikk han viljen sin. Landro hadde pugget en preken, men glemte selve bibelteksten.

– Da sa jeg til Rognsvåg etterpå, dette var første og siste gang – det blir nok ingen predikant av meg.

 Åndskraft.
Det ble ikke avslutningen, det ble starten, men vegen videre bar først en snartur innom bibelskolen og deretter til handelsskolen for handelsbrev, før han i 1944 var klar for misjonsferden. Først ett år sammen med Rognsvåg, deretter 26 år på egenhånd. Fra Kirkenes til Kristiansand, fra nord til sør. Det var evangelistens tjeneste han havnet i, eller i Herrens fødestue, som han selv kaller det.

– Der trives jeg best.

Noen ganger ble det kort visitt, andre ganger ble han stående lenge.

– Det er fælt å si det, men i dag sitter jeg ofte på møter og venter på noe fra Gud slik vi opplevde den gang. Det var slikt et nedslag av Den hellige ånd i møtene som tok tak i hele forsamlingen. For all del, det er gode møter i dag også, det er mye god kristussentrert forkynnelse, men den gang – vi ba aldri om at noen skulle rekke opp en hånd eller komme fram. Det bare skjedde, og vi avsluttet møtene i bønn på kne. I dag synger vi en sang og går hjem, reflekterer den gamle forkynneren.

Rebellen.
Livet som predikant var også fullt av muntre opplevelser. Rett som det er skyter Birgit inn; «å, du må fortelle om …» og ler med det samme, for hun vet hva som kommer. Og ordene og fortellingene kommer, og mens journalisten etter beste evne forsøker å lytte mens han ivrig forsyner seg av kaffematen, ser han også et glimt av krusninger i vannet rundt Konrad Landro. For ikke alle var like glade i denne evangelisten som gjerne gjorde ting på sin egen måte.

– Du vet, jeg fulgte ikke alltid reiserutene som ble lagt. Noen ganger mente jeg det var rett å bli stående i en vekkelse. Da gjorde jeg det, forklarer han.

– Dessuten hadde jeg ikke rett dåpssyn. Men så talte jeg heller aldri om det, og jeg har døpt begge barna mine, forklarer han.

Bladmannen.
Enda tyngre ble det for mange da han ga seg i kast med det som har vært en av de store verkebyllene i ImFs historie; forholdet til bladet Evangelisten.

– Jeg var tilfeldigvis med på Evangelistens bibelkurs på Solborg der jeg både talte og sang. Så skrev jeg en artikkel til bladet, og så enda en. Og brått en dag ringte Kjelle, som var redaktør i bladet, og ville snakke med meg. «Hva har jeg gjort nå, da», tenkte jeg.

Men det var ikke klagesang som ventet, det var et kallsbrev til å bli medeier og utgiver av bladet Evangelisten og spørsmål om å drive bokhandelen. Han og den daværende konen, Borghild, ble enige om å endre kurs. Det var tid for å legge reisingen på hylla og arbeide med blad og bøker på heltid. Ikke så lenge etter mister han kona Borghild i sykdom, men «Herren hadde omsorg for ham» og sendte den 12 år yngre Birgit inn i livet – og snart ble de to gift.

– Du vet, jeg måtte ha en ung dame til å ta seg av meg, sier han og blunker til Birgit i nabostolen.

– Et godt liv.
Når Konrad Landro blir bedt om å rangere de to tjenesteperiodene, har han en setning som beskriver dem begge; «Det var en rik tid». For begge deler handlet om å levere videre noe levende.

Og i en alder av over nitti år deltar han fortsatt i fellesskapet så ofte han kan, men det blir likevel mindre enn før.

– For to år siden greide jeg ikke reise på bibelkurset. Det ble rett og slett for krevende, forteller han.

Høsten 2013 var han også kraftig rammet av lungebetennelse, så kraftig at mange trodde han snart skulle flytte Hjem.

– Det hender folk spør hvordan jeg har det. Da sier jeg som sant er; jeg ser dårlig og hører dårlig, men jeg har det bra. Jeg er takknemlig for alt jeg har fått, og det er kjekt å leve så lenge det går.

Oppreising.
Kaffen og kakene har fått en ny eier og det er tid for journalisten å begi seg på nye veger.

– Men Konrad, kan ikke du be litt før vi gir oss, sier Birgit.

Predikanten er ikke vond å be, og snart fylles leiligheten med takk og inderlige bønner til Han som gav oppdraget.

– Amen, og takk for at du kom innom. Dette var en oppreising, sier Konrad Landro med fast håndtrykk.

p-konrad-birgit-landro-2-fotoVV

2 Comments »

  • 1

    KJELL sTEINAR HANDELAND

    05.04.2015, kl. 16:23

    Tusen takk for artikkelen – og intervjuet! Vi er mange som takker Gud for Konrad, denne herlige legende i lekmannsarbeidet i Norge. Overalt hvor jeg reiser er Konrad kjent, og noen sier: Jeg ble frelst under hans møter her! Takk til Gud for Konrad!
    Vår bønn er at Herren vil drive nye arbeidere ut i sin innhøsting i Norge! Vårt folk holder på å gå under i synd og hovmod. Skal nådige tider enda en gang komme over Norge med frelse og forløsning for det norske folk? BE OM DET!!!

    Svar
  • 2

    Borghild Elise Bakke

    06.04.2015, kl. 10:35

    Takk Gud for en Herrens tjener som har betydd så mye for mange! Gud velsigne deg fortsatt.

    Svar

Skriv en kommentar

Mandag tar Steffen Røykenes igjen plass i rektorstolen ved den ImF-eide videregående skolen KVS Bygland.

Bedehuskirken har startet konkurransen Bibel Les for å få barn til å lese i Bibelen.

Generalsekretær Erik Furnes håper at lokale ledere vil samles lokalt til undervisning og samtale om misjonsarbeidet som en erstatning for ImFs avlyste Lederkonferanse.

Misjonseide NLA Høgskolen ønsker å starte økonomiutdanning i Kristiansand fra høsten 2021. På lengre sikt har høgskolen også mål om å tilby desentraliserte og nettbaserte utdanninger som er skreddersydd for landsdelen.

Silje Kausland er ansatt som Ung-leder i ImF-Ung Midthordland, og dermed kan kretsleder Ole Andreas Wastvedt konsentrere seg helt om kretslederoppgavene.

Copyright © Sambåndet 2020